Avansert søk

537 treff

Nynorskordboka 537 oppslagsord

finne 5

finna

verb

Opphav

norrønt finna

Tyding og bruk

  1. kome over, treffe på, oppdage
    Døme
    • finne ein skatt;
    • finne att noko ein har mista;
    • dei finn ikkje vegen;
    • finne nokon død;
    • har du funne deg mat?
    • studentane fann fram skrivesakene sine
  2. Døme
    • finne forma;
    • finne fred
  3. kome fram til, tenkje ut, utleie
    Døme
    • finne utvegar;
    • finne ut kva som er gale;
    • finne heim att;
    • finne fram til folk;
    • finne fram til løysingar;
    • finne ut av vanskane
  4. Døme
    • finne grunn til;
    • finne nokon skyldig

Faste uttrykk

  • finne for godt
    avgjere etter eige skjøn
    • eg kjem dersom eg finn det for godt
  • finne kvarandre
    1. bli eit par
    2. bli samde;
      ha same syn i ei sak
  • finne opp
    tenkje ut noko nytt eller lage noko for første gong
    • Johann Gutenberg fann opp boktrykkjarkunsta
  • finne på
    kome på;
    tenkje ut;
    pønske ut
    • vi hadde ikkje trudd at nokon kunne finne på noko slikt;
    • rapartisten liker å finne på nye ord
  • finne seg i
    godta (resignert)
    • dette finn eg meg ikkje i
  • finne seg sjølv
    bli klar over kven ein er og kva ein vil
  • finne seg til rette/rettes
    tilpasse seg
    • han strever med å finne seg til rette i Noreg;
    • dei fann seg ikkje til rettes på skulen
  • finne stad
    hende
    • hendinga fann stad for to år sidan
  • finne ut
    bli klar over
    • ho fann ut at ho ville skrive bøker
  • ikkje ha funne opp krutet
    vere dum eller godtruen

finne 1, finlendar, finlending

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

person frå Finland

finne 2

substantiv hankjønn

Opphav

truleg samanheng med latin pinna ‘fjør, veng’

Tyding og bruk

  1. symje- og styrelem hos fisk og kval
  2. kvart av fleire småblad på finna blad

finn 2, finne 3

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk; truleg same opphav som finne (2

Tyding og bruk

finne 4

substantiv inkjekjønn

Opphav

jamfør norrønt firnerni fleirtal ‘villhei’; samanheng med fjern

Tyding og bruk

Døme
  • flakke i fjell og finne

grave 2

grava

verb
kløyvd infinitiv: grava

Opphav

norrønt grafa

Tyding og bruk

  1. lage fordjuping i jorda;
    hakke, spa, bryte opp
    Døme
    • grave i jorda med spade;
    • han grev i jorda med hendene;
    • dei grov ei grøft;
    • det vart grave kjellar;
    • grisen er fæl til å rote og grave
  2. få tak i ved å grave (2, 1)
    Døme
    • grave gull
  3. Døme
    • grave inn namn i ringen
  4. leite, undersøkje, få fram
    Døme
    • grave og spørje;
    • grave i sakene til andre;
    • grave seg i nasen
  5. verkje, gnage, nage (psykisk)
    Døme
    • det er noko som grev han
  6. Døme
    • kråka grev
  7. lage til fisk med å gni han inn med ei særskild krydderblanding og leggje han i press
    Døme
    • grave laks, makrell og sild
    • brukt som adjektiv
      • graven laks med sennepssaus

Faste uttrykk

  • den som grev ei grav for andre, fell sjølv i henne
    den som planlegg å skade andre, risikerer å bli offer for desse planane sjølv
  • grave fram
    1. bruke spade for å få fram noko
      • grave fram ein stein
    2. finne ved å undersøkje nøye
      • grave fram nye moment i saka
  • grave i hop
    sanke saman
    • dei grov i hop pengar
  • grave ned
    lage hol i jorda, leggje noko ned i holet og dekkje med jord
    • grave ned kablar
  • grave opp
    1. fjerne jord og ta opp det ein finn
      • grave opp poteter
    2. trengje ned i og løfte opp jordlag eller liknande
      • potetopptakaren grev opp jorda
  • grave seg ned
    1. lage eit holrom som ein kan søkje ly i
      • grave seg ned i snøen
    2. i overført tyding: bli svært oppteken av
      • grave seg ned i stoffet
  • grave si eiga grav
    sjølv vere årsak til at ein mislykkast
  • grave til seg
    kare til seg
    • her gjeld det å grave til seg, utan tanke på andre
  • grave ut
    1. få fram frå jord eller anna som dekkjer
      • Osebergskipet vart grave ut i 1904
    2. lage fordjuping, grøft eller liknande ved å fjerne jord
      • grave ut tomta;
      • elva grev ut jorda

moro 1

substantiv hokjønn

Opphav

av mot (1 og ro i tydinga ‘morskap’, jamfør svensk rolig

Tyding og bruk

noko ein har glede, gaman eller hugnad av;
Døme
  • dans og moro;
  • for moro skuld;
  • gjere noko på moro;
  • finne på moro;
  • det vart brått slutt på moroa

Faste uttrykk

  • ha moro av
    1. tykkje at noko eller nokon er komisk
    2. ha lyst til eller interesse av
      • eg skulle ha moro av å prøve
  • vere med på moroa
    vere med på alt som går føre seg;
    ta det som følgjer med
    • han er alltid med på moroa;
    • dei vart med på moroa

forfar, forfader

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt forfaðir; frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. mest brukt i fleirtal: avdøde slektningar i rett oppstigande linje
    Døme
    • forfedrane mine er herfrå
  2. i fleirtal: tidlegare generasjonar
    Døme
    • finne spor etter forfedrane våre

sein

adjektiv

Opphav

norrønt seinn

Tyding og bruk

  1. som tek lang tid;
    Døme
    • seine rørsler;
    • ho er ein sein lesar;
    • leksikografi er eit seint arbeid
    • brukt som adverb:
      • han går seint opp trappa;
      • moderniseringa går seint
  2. som lèt vente på seg;
    som skjer lenger inn i framtida enn venta
    Døme
    • vere ein halv time for sein;
    • ho åt sein middag;
    • påska er sein i år
    • brukt som adverb:
      • han kjem for seint på skulen;
      • eg står seint opp om lørdagen
  3. som krev lang veksetid
    Døme
    • desse potetene er seine;
    • seine pærer
  4. som skjer etter noko anna i tid;
    som skjer mot slutten av ein periode
    Døme
    • ei sein kveldsstund;
    • i sein mellomalder
    • brukt som adverb:
      • seint på kvelden
  5. brukt i komparativ: som skjer på eit tidspunkt som ligg etter eit anna tidspunkt;
    som har skjedd nyleg
    Døme
    • ei av dei seinare bøkene til forfattaren;
    • dei seinare åra har utviklinga betra seg
    • brukt som adverb:
      • seinare i dag;
      • ti år seinare;
      • eg kom seinare enn planlagt
  6. brukt i superlativ: som høyrer til den siste delen av ein tidbolk eller rekkje;
    sist
    Døme
    • dei seinaste åra har staden forandra seg;
    • den seinaste målinga viser klar betring
  7. brukt som adverb i superlativ: innan eller samtidig med eit fastsett tidspunkt;
    med siste frist
    Døme
    • svaret kjem seinast etter tre veker;
    • oppgåva må vere inne seinast fredag

Faste uttrykk

  • før eller seinare
    på eit eller anna tidspunkt
    • vi vonar å finne ei løysing før eller seinare
  • ikkje vere sein om
    vere snar til
    • ho var ikkje sein om å by på kaffi når nokon stakk innom
  • noko ein seint vil gløyme
    som ein aldri kjem til å gløyme
    • denne festen var noko eg seint vil gløyme;
    • ei oppleving dei seint vil gløyme
  • sein i vendinga
    som reagerer eller rører seg langsomt;
    treg (2)
    • spelaren er for sein i vendinga;
    • ho var ikkje sein i vendinga
  • seint og tidleg
    støtt og stendig;
    jamt og ofte
    • han er på biblioteket seint og tidleg

bli å

Tyding og bruk

Sjå: bli
  1. brukt for å uttrykkje passiv eller at noko skal eller bør hende
    Døme
    • ho blir å treffe i morgon;
    • han vart å finne på skulen
  2. brukt for å uttrykkje framtid;
    Døme
    • ho blir å reise i morgon;
    • han vart å kome litt seinare