Avansert søk

Nynorskordboka 3 oppslagsord

verb

norrønt velta

falle eller rulle (2, 1) over ende;
kante (1), velte (3, 2)
Døme
- kua valt i bratta;
- steinane valt kant i kant nedover lia
kome fram i stor mengd;
strøyme (1, 2), velle (1), velte (3, 3)
Døme
- røyken velt fram;
- snøen berre valt ned;
- ei ekkel kjensle valt opp i meg

substantiv hankjønn

etter namnet til den italienske fysikaren A. Volta, 1754–1827

måleining for elektrisk spenning eller potensial;

symbol V

substantiv hankjønn

gjennom fransk, frå italiensk volta ‘vending, gang’; opphavleg av latin volvere ‘snu’

i fekting: rask vending for å bøye unna for støyt
stup med framlengs eller baklengs heilvending av kroppen
i gymnastikk: sidelengs sprang over hest
i dressurriding: det å styre ein hest i ring, til dømes med taum som ein trenar held i sentrum