bøn, bønn
substantiv hokjønn
Opphav
norrønt bón, bǿn; samanheng med gresk phone ‘røyst’Tyding og bruk
- det å be (1, 1) om noko;sterk oppmoding
Døme
- bere fram ei bøn;
- ei bøn om hjelp;
- det er inga bøn, ein må stå opp når vekkjarklokka ringjer
- påkalling av ei guddomleg makt anten ved hjelp av faste formular eller eigne ord
Døme
- sende ei stille bøn til Gud;
- bøn og meditasjon;
- falde hendene og be ei bøn om kvelden før ein sovnar
Døme
- sverje ei stygg bøn
Faste uttrykk
- Herrens bønbøn som Jesus, etter Det nye testamentet, lærte læresveinane å be;
Fadervår