Nynorskordboka
brunke
brunka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å brunkaå brunke | brunkar | brunka | har brunka | brunk!brunka!brunke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| brunka + substantiv | brunka + substantiv | den/det brunka + substantiv | brunka + substantiv | brunkande |
Tyding og bruk
- gjere brun;
Døme
- sola brunka ryggen hennar
- bli brun;sjå brun ut