Bokmålsordboka
erkehertug
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en erkehertug | erkehertugen | erkehertuger | erkehertugene |
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
fra 1453: prinsetittel i det habsburgske monarkiet i Østerrike;
jamfør erke- (1)