Avansert søk

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

substantiv hankjønn

hiˊndu; hinduˊ

av persisk Hind ‘India’, av sanskrit sindhu ‘dråpe, elv’; opprinnelig brukt om elva Indus og området rundt den

person som bekjenner seg til hinduismen

substantiv hankjønn eller intetkjønn

fra persisk ‘indisk (språk)’, av Hind ‘India’; jamfør hindu