diskant
substantiv hankjønn
Opphav
frå mellomalderlatin ‘songrøyst som skil seg ut frå andre’, opphavleg av latin dis- og cantus ‘song’; jamfør dis- (1)Tyding og bruk
- øvste del av stemmeleie
Døme
- syngje oppe i diskanten
- øvste stemme i fleirstemd musikk
Døme
- ein klar og distinkt diskant
- øvste del av tonespekteret;høgre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Døme
- innstillingane for bass og diskant