Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

guru

substantiv hankjønn

Opphav

fra hindi; opprinnelig sanskrit ‘tung, verdig’

Betydning og bruk

  1. i indiske religioner og vestlige yogabevegelser: person som har nådd den høyeste åndelige innsikt, og som derfor er i stand til å lede andre
  2. lederfigur
    Eksempel
    • en guru for den renskårne og puristiske funkisarkitekturen

gurubevegelse

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

nyreligiøs sekt eller retning, særlig med hinduisk bakgrunn, der en guru veileder i yoga og meditasjon
Eksempel
  • gurubevegelser sprer seg i Europa