Avansert søk

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

bonitet

substantiv hankjønn

Uttale

boniteˊt

Opphav

gjennom tysk; fra latin bonitas ‘godhet’ av bonus ‘god’

Betydning og bruk

kvalitetsnivå, særlig av jord som vokseplass for nyttevekster
jord eller skog med en viss kvalitet

bonitere

verb

Uttale

boniteˊre

Opphav

Betydning og bruk

verdsette boniteten av jordbunn eller skog