Nynorskordboka
deplassere
deplassera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å deplasseraå deplassere | deplasserer | deplasserte | har deplassert | deplasser! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| deplassert + substantiv | deplassert + substantiv | den/det deplasserte + substantiv | deplasserte + substantiv | deplasserande |
Uttale
deplaseˊreOpphav
av fransk déplacer ‘flytte’Tyding og bruk
- om fartøy: fortrengje ei viss mengd vatn;jamfør deplasement
- i idrett: endre til lågare plassering eller rangering
Døme
- sykkellegenda spurta inn til andreplass, men vart deplassert etter løpet
- i sjakk: plassere på eit ugunstig felt
Døme
- kvit måtte deplassere dronninga