Nynorskordboka
voltigere
voltigera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å voltigeraå voltigere | voltigerer | voltigerte | har voltigert | voltiger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| voltigert + substantiv | voltigert + substantiv | den/det voltigerte + substantiv | voltigerte + substantiv | voltigerande |
Uttale
våltisjeˊreOpphav
gjennom fransk voltiger, frå italiensk; opphavleg av latin volvere ‘snu’Tyding og bruk
gjere voltigar (kunststykke, hopp)