Nynorskordboka
bryne 2
bryna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å brynaå bryne | bryner | brynte | har brynt | bryn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| brynt + substantiv | brynt + substantiv | den/det brynte + substantiv | brynte + substantiv | brynande |
Opphav
norrønt brýna; av brynTyding og bruk
kvesse verktøy som er til å skjere med
Døme
- bryne ljåen
Faste uttrykk
- bryne segrøyne seg, prøve seg (på noko vanskeleg)
- no fekk han verkeleg brynt seg;
- ho fekk noko å bryne seg på