Nynorskordboka
venje, venne
venja, venna
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å venjaå venje | ven | vande | har vant | ven! |
| å vennaå venne | venner | vende | har vent | venn! |
| vente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vand + substantiv | vant + substantiv | den/det vande + substantiv | vande + substantiv | venjande |
| vend + substantiv | vent + substantiv | den/det vende + substantiv | vende + substantiv | vennande |
| vent + substantiv | den/det vente + substantiv | vente + substantiv | ||
Opphav
norrønt venja; samanheng med vaneTyding og bruk
gje ein vane;
øve, lære opp
Døme
- venje kalven til å stå på bås;
- venje seg til å bruke bilbelte;
- venje av eit barn (med å få bryst)
Faste uttrykk
- venje seg av medleggje av den vanen å gjere, bruke (noko)