Nynorskordboka
vegre
vegra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vegraå vegre | vegrar | vegra | har vegra | vegr!vegra!vegre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vegra + substantiv | vegra + substantiv | den/det vegra + substantiv | vegra + substantiv | vegrande |
Opphav
frå lågtysk; samanheng med norrønt vega ‘kjempe, drepe’Tyding og bruk
i uttrykk
Døme
- vegre seg for å be om hjelp;
- vegre seg for å bli formann
Faste uttrykk
- vegre segstille seg avvisande;
vere negativ;
kvi seg- han vegrar seg for å be om hjelp;
- eg vil vegre meg for å stille til attval