Nynorskordboka
utrette
utretta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utrettaå utrette | utrettar | utretta | har utretta | utrett!utretta!utrette! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| utretta + substantiv | utretta + substantiv | den/det utretta + substantiv | utretta + substantiv | utrettande |
Opphav
av lågtysk utrichtenTyding og bruk
utføre, gjere, greie
Døme
- utrette ærendet sitt;
- ikkje få utretta stort