Nynorskordboka
unnslå
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnslå | unnslår | unnslo | har unnslått | unnslå! |
| har unnslege |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| unnslått + substantiv | unnslått + substantiv | den/det unnslåtte + substantiv | unnslåtte + substantiv | unnslåande |
| unnslegen + substantiv | unnslege + substantiv | den/det unnslegne + substantiv | unnslegne + substantiv | |
Opphav
frå lågtysk eigenleg ‘slå laus’Tyding og bruk
refleksivt: seie nei, vegre seg, avslå, be seg fri
Døme
- ho ville ikkje unnslå seg da ho vart beden om det