Nynorskordboka
ultimatum
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit ultimatum | ultimatumet | ultimatum | ultimatuma |
Opphav
mellomalderlatin; samanheng med ultimoTyding og bruk
(fråsegn med) siste absolutte krav (før hardare tiltak blir sette i verk)
Døme
- stille, sende, kome med eit ultimatum;
- grannelandet fekk ultimatumet: tilbaketrekking eller krig