Nynorskordboka
ufullkomenskap, ufullkommenskap
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein ufullkomenskap | ufullkomenskapen | ufullkomenskapar | ufullkomenskapane |
| ein ufullkommenskap | ufullkommenskapen | ufullkommenskapar | ufullkommenskapane |
Tyding og bruk
- det å vere ufullkomen
- mangel, feil, lyte
Døme
- dei bad om forståing for alle ufullkomenskapane sine