Nynorskordboka
tvinge 2
tvinga
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å tvingaå tvinge | tvingar | tvinga | har tvinga | tving!tvinga!tvinge! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | den/det tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | tvingande |
Opphav
norrønt þvingaTyding og bruk
- bruke tvang på, påverke med maktmiddel, presse, drive, nøyde
- tvinge inn ein bleig;
- tvinge saman greinene;
- tvinge ein til å tilstå;
- tvinge under seg eit land;
- tvinge til seg store føremoner;
- tvinge gjennom eit vedtak;
- tvinge fram ei godkjenning;
- tvinge fram ein smil;
- tvinge maten i seg;
- boka tvingar ein til å tenkje etter
- refleksivt:
- tvinge seg gjennom sperringa;
- reforma vil tvinge seg fram;
- tvinge seg til å le
- i perfektum partisipp (jf tvungen):
- bli tvinga til å gå av
- i presens partisipp: presserande, viktig
- tvingande grunnar;
- tvingande nødvendig – absolutt
Faste uttrykk
- tvinge segòg: tøyme seg