Nynorskordboka
syrgje, sørge, sørgje
syrgja, sørga, sørgja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sørgaå sørge | sørger | sørgde | har sørgt | sørg! |
| å sørgjaå sørgje | sørgjer | |||
| å syrgjaå syrgje | syrgjer | syrgde | har syrgt | syrg! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sørgd + substantiv | sørgt + substantiv | den/det sørgde + substantiv | sørgde + substantiv | sørgande |
| sørgjande | ||||
| syrgd + substantiv | syrgt + substantiv | den/det syrgde + substantiv | syrgde + substantiv | syrgjande |
Opphav
norrønt syrgja; av sorgTyding og bruk
- ha sorg
Døme
- syrgje på, over ein (som er avliden);
- syrgje over tapet av ein ven
- bere sorg for
- ho gjekk i svart da ho sørgde over mannen sin
Faste uttrykk
- syrgje ein avha sorg for ein i den trua at han el. ho er bortkomen
- syrgje forta seg av (at noko går i orden)