Nynorskordboka
sær
adjektiv
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
sær | sært | sære | sære |
gradbøying | ||
---|---|---|
komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
særare | særast | særaste |
Opphav
norrønt sér, opphavleg ‘for seg, særskild’, dativ av refleksivt pronomen sikTyding og bruk
- som merkjer seg ut;eigen, rar;spesiell
Døme
- det var eit sært tilfelle;
- ha sære meiningar;
- vere sær av seg
- vanskeleg og gjere til lags;furten, grinete
Døme
- vere sær og vanskeleg
- brukt som adverb: for seg sjølv;særskilt, utskilt
Døme
- eg kan ikkje få det sær;
- leggje noko sær