Nynorskordboka
svelgje, svelge
svelgja, svelga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å svelgaå svelge | svelger | svelgde | har svelgt | svelg! |
| å svelgjaå svelgje | svelgjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| svelgd + substantiv | svelgt + substantiv | den/det svelgde + substantiv | svelgde + substantiv | svelgande |
| svelgjande | ||||
Opphav
norrønt svelgja, svelgaTyding og bruk
- med ei muskelrørsle i svelget (2 føre mat, drikke eller liknande ned i matrøyret
Døme
- svelgje ei tugge
- halde att ein kjenslereaksjon, særleg gråt
Døme
- han svelgjer gråten i seg
- i overført tyding: bite i seg;finne seg i
Døme
- ho svelgde skamma
- brukt som adjektiv: botnlaus, gapande
Døme
- eit svelgjande djup