Nynorskordboka
sveise 2
sveisa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sveisaå sveise | sveisarsveiser | sveiste | har sveist | sveis! |
| sveisar | sveisa | har sveisa | sveis!sveisa!sveise! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sveist + substantiv | sveist + substantiv | den/det sveiste + substantiv | sveiste + substantiv | sveisande |
| sveisa + substantiv | sveisa + substantiv | den/det sveisa + substantiv | sveisa + substantiv | |
Opphav
frå tysk, opphavleg ‘få til å sveitte’Tyding og bruk
- få i stand binding mellom to metallstykke med å hamre, presse eller smelte dei saman ved høg temperatur
Døme
- sveise saman jernplater
- binde saman plast, vinyl eller liknande ved smelting
Døme
- sveise golvbelegg
Faste uttrykk
- sveise samanknyte tett saman;
sameine- okkupasjonen sveiste folk saman