Nynorskordboka
sture
stura
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sturaå sture | sturarsturer | sturte | har sturt | stur! |
| sturar | stura | har stura | stur!stura!sture! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sturt + substantiv | sturt + substantiv | den/det sturte + substantiv | sturte + substantiv | sturande |
| stura + substantiv | stura + substantiv | den/det stura + substantiv | stura + substantiv | |
Opphav
norrønt stúra; samanheng med staurTyding og bruk
- vere sorgsam eller motlaus;sørgje over;vere still, tankefull
Døme
- gå og sture for seg sjølv
- stogge i voksteren, vantrivast
Døme
- blomstrane sturer i det kalde vêret