Nynorskordboka
ste 2, stede 2
steda
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ste | ster | stedde | har stedd | ste! |
| har stedt | ||||
| å stedaå stede | steder | har stedd | sted! | |
| har stedt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| stedd + substantiv | stedd + substantiv | den/det stedde + substantiv | stedde + substantiv | stedande |
| stedt + substantiv | ||||
| stedd + substantiv | ||||
| stedt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt stedja ‘få til å stå’, samanheng med stad (1; i forma innverknad frå lågtyskTyding og bruk
ta i teneste;
Faste uttrykk
- ste segta teneste
- ho stedde seg i teneste på garden