Nynorskordboka
spækje, spæke
spækja, spæka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spækaå spæke | spæker | spækte | har spækt | spæk! |
| å spækjaå spækje | spækjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| spækt + substantiv | spækt + substantiv | den/det spækte + substantiv | spækte + substantiv | spækande |
| spækjande | ||||
Opphav
opphavleg lydord, opphavleg ‘bli tørr og sprø’Tyding og bruk
få ei isskorpe på seg;
fryse, stivne
Døme
- det kjem til å spækje på i natt;
- det spækjer på ruta