Nynorskordboka
spurte
spurta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spurtaå spurte | spurtar | spurta | har spurta | spurt!spurta!spurte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| spurta + substantiv | spurta + substantiv | den/det spurta + substantiv | spurta + substantiv | spurtande |
Opphav
frå engelsk ‘ta i på spreng’Tyding og bruk
- auke farten og tempoet i eit løp, særleg i siste delen
- spurte frå resten av feltet
- springe snøgt
- spurte for å nå bussen