Nynorskordboka
sollisitere
sollisitera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sollisiteraå sollisitere | sollisiterer | sollisiterte | har sollisitert | sollisiter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sollisitert + substantiv | sollisitert + substantiv | den/det sollisiterte + substantiv | sollisiterte + substantiv | sollisiterande |
Opphav
frå latin ‘setje i rørsle’Tyding og bruk
søkje om ein (påstått) rett;
prøve å oppnå noko med å møte fram sjølv