Nynorskordboka
snappe
snappa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å snappaå snappe | snappar | snappa | har snappa | snapp!snappa!snappe! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| snappa + substantiv | snappa + substantiv | den/det snappa + substantiv | snappa + substantiv | snappande |
Opphav
frå lågtysk og tysk; samanheng med norrønt snapa ‘snuse, snikje etter mat’Tyding og bruk
- gripe snøgt, nappe
Døme
- bikkja snappar sukkerbiten i lufta;
- guten snappa veska og sprang
- gispe, hive
Døme
- snappe etter luft
Faste uttrykk
- snappe opphøyre;
fange opp