Nynorskordboka
slynge 2, slyngje 2
slynga, slyngja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slyngaå slynge | slynger | slyngde | har slyngt | slyng! |
| å slyngjaå slyngje | slyngjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| slyngd + substantiv | slyngt + substantiv | den/det slyngde + substantiv | slyngde + substantiv | slyngande |
| slyngjande | ||||
Opphav
norrønt slyngja, sløngva; jamfør slenge (1Tyding og bruk
- kaste, slengje ut (med stor kraft)
Døme
- slynge honning – få honning or honningtavler med å sentrifugere dei;
- slynge ut ein påstand
- leggje noko i bukt(er);
Døme
- elva slynger seg gjennom dalen
Faste uttrykk
- slynge segbukte seg, vikle seg kring noko