Nynorskordboka
slyngje 2, slynge 2
slyngja, slynga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slyngaå slynge | slynger | slyngde | har slyngt | slyng! |
| å slyngjaå slyngje | slyngjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| slyngd + substantiv | slyngt + substantiv | den/det slyngde + substantiv | slyngde + substantiv | slyngande |
| slyngjande | ||||
Opphav
norrønt slyngja, sløngva; jamfør slenge (1Tyding og bruk
- kaste noko kring noko;sno, flette
Døme
- ho slyngde armane om halsen på hesten
- kaste eller slengje med stor kraft
Døme
- slyngje granaten ut i lufta;
- kroppen vart slyngd framover;
- han slyngde ut ein påstand
- sentrifugere (til dømes salat eller vokskaker) for å skilje ut væske
Døme
- slyngje salat;
- slyngje honning
Faste uttrykk
- slyngje seggå eller vekse i bukter og svingar;
bukte seg- elva slyngjer seg gjennom dalen;
- rosene slyngde seg i bogar over hagegangen