Nynorskordboka
slute 2
sluta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slutaå slute | slutarsluter | slutte | har slutt | slut! |
| slutar | sluta | har sluta | slut!sluta!slute! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| slutt + substantiv | slutt + substantiv | den/det slutte + substantiv | slutte + substantiv | slutande |
| sluta + substantiv | sluta + substantiv | den/det sluta + substantiv | sluta + substantiv | |
Opphav
norrønt slúta; av sloteTyding og bruk
henge ned, vere nedbøygd, lute
Døme
- greinene på trea sluter av all snøen