Nynorskordboka
skurre
skurra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skurraå skurre | skurrar | skurra | har skurra | skurr!skurra!skurre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skurra + substantiv | skurra + substantiv | den/det skurra + substantiv | skurra + substantiv | skurrande |
Opphav
lydordTyding og bruk
- lyde stygt eller disharmonisk
Døme
- røysta skurra i høgtalaren
- brukt som adjektiv:
- ein skurrande lyd
- i overført tyding: vere uheldig;gå dårleg
Døme
- det var noko som skurra i ekteskapet
Faste uttrykk
- skurre i øyravere lite truverdig
- skamrosinga skurra i øyra