Nynorskordboka
skurke
skurka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skurkaå skurke | skurkar | skurka | har skurka | skurk!skurka!skurke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skurka + substantiv | skurka + substantiv | den/det skurka + substantiv | skurka + substantiv | skurkande |
Opphav
norrønt skurka ‘skrape’; kanskje samanheng med skarke (2Tyding og bruk
gje ein skurande eller knasande lyd
Døme
- kjelken skurka nedpå (sanden)