Nynorskordboka
skeike
skeika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skeikaå skeike | skeikar | skeika | har skeika | skeik!skeika!skeike! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skeika + substantiv | skeika + substantiv | den/det skeika + substantiv | skeika + substantiv | skeikande |
Opphav
norrønt skeika; samanheng med skeine (2Tyding og bruk
- vike av frå den beine linja;gå i skeiv eller krokete lei
- gå snøgt med slengjande og skrevande føter