Nynorskordboka
skamslå
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skamslå | skamslår | skamslo | har skamslått | skamslå! |
| har skamslege |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skamslått + substantiv | skamslått + substantiv | den/det skamslåtte + substantiv | skamslåtte + substantiv | skamslåande |
| skamslegen + substantiv | skamslege + substantiv | den/det skamslegne + substantiv | skamslegne + substantiv | |
Tyding og bruk
slå (2, 1) forderva
Døme
- skamslå seg;
- bli skamslått i eit slagsmål