Nynorskordboka
blamere
blamera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å blameraå blamere | blamerer | blamerte | har blamert | blamer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| blamert + substantiv | blamert + substantiv | den/det blamerte + substantiv | blamerte + substantiv | blamerande |
Uttale
blameˊreOpphav
av fransk blâmer ‘klandre, laste’; samanheng med blasfemiTyding og bruk
skjemme ut, gjere til lått
Døme
- han blamerte seg