Nynorskordboka
røyve 2
røyva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røyvaå røyve | røyver | røyvde | har røyvd | røyv! |
| har røyvt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røyvd + substantiv | røyvd + substantiv | den/det røyvde + substantiv | røyvde + substantiv | røyvande |
| røyvt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt hreyfa ‘grave, kaste opp’; eigenleg kausativ til III ruveTyding og bruk
- få til å ta stor plass, gjere ruvande;
- refleksivt:
- ruve, ta stor plass
Døme
- det veg ikkje så mykje som det røyver
- kome borti, røre (2, 5)
Døme
- eg torde ikkje røyve det
Faste uttrykk
- røyve seggjere seg stor og brei, briske seg