Nynorskordboka
røyte 3
røyta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røytaå røyte | røyter | røytte | har røytt | røyt! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røytt + substantiv | røytt + substantiv | den/det røytte + substantiv | røytte + substantiv | røytande |
Opphav
norrønt reyta ‘rive av’, opphavleg ‘få til å losne’Tyding og bruk
- felle hår
Døme
- hunden røyter
- få til å rotne eller til å løyse seg opp
Døme
- regnet røyter høyet
- dovne seg, sove lenge
Døme
- liggje og røyte seg
Faste uttrykk
- røyte skinnbløyte skinn slik at håra losnar