Nynorskordboka
røyne 2
røyna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røynaå røyne | røyner | røynde | har røynt | røyn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røynd + substantiv | røynt + substantiv | den/det røynde + substantiv | røynde + substantiv | røynande |
Opphav
norrønt reynaTyding og bruk
- måtte tole eller gjennomgå, oppleve, bli utsett for;få vite gjennom eiga oppleving, merke
Døme
- røyne mykje motgang;
- ho fekk røyne mykje;
- eg har røynt det sjølv
- refleksivt, i ordtak:
- det er mangt som synest og ikkje røynest;
- det kan så røynast – det er nok altfor sant
- ta eller leite (på)
Døme
- det røynde vitet hans;
- arbeidet røyner på
- prøve, granske, undersøkje, sjå nærmare på
Døme
- røyne isen
- refleksivt:
Faste uttrykk
- når det røyner pånår det gjeld, er alvor
- røyne segprøve kreftene sine, ta seg på tak, trøyte seg, røynast