Artikkelside

Nynorskordboka

røte

røta

verb
Bøyningstabell for dette verbet
infinitivpresenspreteritumpresens perfektumimperativ
å røtaå røterøterrøttehar røttrøt!
Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipppresens partisipp
hankjønn /
hokjønn
inkjekjønnbunden formfleirtal
røtt + substantivrøtt + substantivden/det røtte + substantivrøtte + substantivrøtande

Opphav

norrønt rǿta ‘ta opp med rota’; av rot (1, 1)

Tyding og bruk

særleg refleksivt:
Døme
  • stiklingen har røtt seg

Faste uttrykk

  • røte seg
    slå, skyte rot og byrje å vekse