Nynorskordboka
påskjøne, påskjønne
påskjøna, påskjønna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å påskjønaå påskjøne | påskjønarpåskjøner | påskjønte | har påskjønt | påskjøn! |
| påskjønar | påskjøna | har påskjøna | påskjøn!påskjøna!påskjøne! | |
| å påskjønnaå påskjønne | påskjønnarpåskjønner | påskjønte | har påskjønt | påskjønn! |
| påskjønnar | påskjønna | har påskjønna | påskjønn!påskjønna!påskjønne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| påskjønt + substantiv | påskjønt + substantiv | den/det påskjønte + substantiv | påskjønte + substantiv | påskjønande |
| påskjøna + substantiv | påskjøna + substantiv | den/det påskjøna + substantiv | påskjøna + substantiv | |
| påskjønt + substantiv | påskjønt + substantiv | den/det påskjønte + substantiv | påskjønte + substantiv | påskjønnande |
| påskjønna + substantiv | påskjønna + substantiv | den/det påskjønna + substantiv | påskjønna + substantiv | |
Tyding og bruk
skjøne på, setje pris på;
takke med å gje gåve eller liknande
Døme
- kunstnaren vart ikkje påskjøna her heime;
- ho vart påskjøna med ei pengegåve