Nynorskordboka
påleggje, pålegge
påleggja, pålegga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å påleggaå pålegge | pålegg | påla | har pålagt | pålegg! |
| å påleggjaå påleggje |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| pålagd + substantiv | pålagt + substantiv | den/det pålagde + substantiv | pålagde + substantiv | påleggande |
| påleggjande | ||||
Tyding og bruk
gje påbod, ordre om;
dømme til
Døme
- påleggje ekstraskatt;
- påleggje straff