Nynorskordboka
polere
polera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å poleraå polere | polerer | polerte | har polert | poler! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
polert + substantiv | polert + substantiv | den/det polerte + substantiv | polerte + substantiv | polerande |
Opphav
frå latinTyding og bruk
- pusse eller gni ei overflate (til dømes med kjemisk middel) slik at ho blir glatt og blank
Døme
- han polerer bilen
- i overført tyding: finpusse (2), kultivere (4)
- brukt som adjektiv:
- polerte manerar;
- eit polert språk