Nynorskordboka
polere
polera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å poleraå polere | polerer | polerte | har polert | poler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| polert + substantiv | polert + substantiv | den/det polerte + substantiv | polerte + substantiv | polerande |
Opphav
frå latinTyding og bruk
- pusse eller gni ei overflate (til dømes med kjemisk middel) slik at ho blir glatt og blank
Døme
- han polerer bilen
- i overført tyding: finpusse (2), kultivere (4)
- brukt som adjektiv:
- polerte manerar;
- eit polert språk