Nynorskordboka
plage 1
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei plage | plaga | plager | plagene |
Opphav
norrønt plága, gjennom lågtysk; frå latin ‘hogg, slag’Tyding og bruk
noko eller nokon som er årsak til liding
Døme
- gikt og andre plager;
- ho var ei plage for andre
- som etterledd i ord som
- landeplage
- støyplage
Faste uttrykk
- død og plagebrukt for å uttrykkje forarging