Nynorskordboka
omrømme 2
omrømma
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å omrømmaå omrømme | omrømmar | omrømma | har omrømma | omrøm!omrømma!omrømme! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| omrømma + substantiv | omrømma + substantiv | den/det omrømma + substantiv | omrømma + substantiv | omrømmande |
Opphav
jamfør rom (3 ‘skaffe seg rom’Faste uttrykk
- omrømme segordne sakene sine;
kome seg or ei mellombels knipe- ta opp eit lite lån, så ein får omrømme seg