Nynorskordboka
munning
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form | |
| hankjønn | ein munning | munningen | munningar | munningane |
| hokjønn | ei munning | munninga | ||
Opphav
frå tysk; jamfør munneTyding og bruk
- ytste eller nedste del eller ende, særleg av elv, fjord eller dal;
- som etterledd i ord som
- elvemunning
- ytre ende av eit røyr, særleg av løp på skytevåpen
Døme
- munninga på ein revolver
- som etterledd i ord som
- børsemunning