Nynorskordboka
mane
mana
verb
kløyvd infinitiv: -a
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å manaå mane | manarmaner | mante | har mant | man! |
manar | mana | har mana | man!mana!mane! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
mant + substantiv | mant + substantiv | den/det mante + substantiv | mante + substantiv | manande |
mana + substantiv | mana + substantiv | den/det mana + substantiv | mana + substantiv |
Opphav
av mellomnorsk mana; frå lågtyskTyding og bruk
- påverke, oppmode, formane, eggje
Døme
- mane nokon til ettertanke
- brukt som adjektiv:
- ei manande tale
- bruke makt på ved hjelp av magiske, kraftfylte formlar eller teikn;påkalle, kalle (fram);
Døme
- mane fram gode minne;
- mane bort vonde ånder