Nynorskordboka
lukte
lukta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å luktaå lukte | luktar | lukta | har lukta | lukt!lukta!lukte! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
lukta + substantiv | lukta + substantiv | den/det lukta + substantiv | lukta + substantiv | luktande |
Opphav
norrønt lukta; av lukt (1Tyding og bruk
- (ha evne til å) kjenne lukt
Døme
- lukte på blomstrane;
- eg kan lukte gassen frå propanbrennaren
Døme
- eplet luktar godt;
- det luktar stramt her;
- det lukta steikt lauk i heile huset
Faste uttrykk
- lukte luntaane uråd;
få mistanke - lukte påhalde på med noko overflatisk;
halde på med noko i kort tid- eg har lukta litt på læraryrket
- lukte seg tilgjette seg til noko
- eg kunne lukte meg til at dei hadde planar om å stikke av
- pengar luktar ikkjepengar røper ikkje korleis ein har fått tak i dei