Nynorskordboka
kvittere
kvittera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kvitteraå kvittere | kvitterer | kvitterte | har kvittert | kvitter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kvittert + substantiv | kvittert + substantiv | den/det kvitterte + substantiv | kvitterte + substantiv | kvitterande |
Opphav
gjennom lågtysk, frå mellomalderlatin, opphavleg av latin quietus ‘roleg’; jamfør kvitt (3Tyding og bruk
- gje skriftleg prov for at noko er betalt eller motteke
Døme
- kvittere for ein sum
- gjere gjengjeld
Døme
- han kvitterte for gåva med ei takketale
Faste uttrykk
- kvittere ut
- få levert mot kvittering
- kvittere ut pengane
- gjere seg ferdig med
- kvittere ut ei sak