Nynorskordboka
kvitte
kvitta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å kvittaå kvitte | kvittar | kvitta | har kvitta | kvitt!kvitta!kvitte! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
kvitta + substantiv | kvitta + substantiv | den/det kvitta + substantiv | kvitta + substantiv | kvittande |
Opphav
norrønt kvitta; av kvitt (3Tyding og bruk
gjere opp ein rekneskap
Døme
- kvitte skulda si
Faste uttrykk
- kvitte seg med nokoskilje seg av med, gje frå seg
- ho kvitta seg med bilen